Kort oppsummering: Arbeidsulykke — Livet mitt ble hengt på en tynn tråd og takket tilfeldigheter, luftambulansetjenesten og dyktige helsearbeidere både på veien til og på UNN i Tromsø puster jeg ikke bare, men ser det ut som at jeg blir den samme gamle igjen! Mellom da jeg våknet og nå har så mye rart skjedd, at jeg føler meg nødt å skrive en hendelseslogg. Jeg prøver å ta med alle fasetter av min behandling og legger ikke skjul på positive eller negative ting! Det var meldt fint vær fra rundt lunsjtiden, så jeg hadde planlagt nøye å ikke ankomme lokasjonen for tidlig. Jeg kjørte inn på Gildetun og parkerte ved hovedbygget mens jeg snakket med en kollega i 11:45 tiden, og må ha gått ut av bilen kl 11:48 ifølge telefonloggen. Stigen ble hentet og satt opp mot taket 1 etasje. Det var en ganske lang stige, som jeg satt ganske på skrå mot taket, vurderte det hele som trygg og gikk opp. Å gå opp en stige er noe jeg ikke gjør daglig i jobbsammenheng, men man maler både huset sitt og henger opp utstyr privat og i jobbsammenheng uten at man tenker over det, dette går jo bestandig bra! I hvert fall før nå … Da jeg skulle sette høyre fot på taket følte jeg at stigen vippet litt, jeg hadde nok satt venstre foten litt for høyt … dette har jeg ganske klart i minnet — men det blir det siste minnet på en god stund … Stigen må ha sklidd ned etter jeg følte den vippe … Ingen har sett det skje, men jeg ble funnet kort tid etter av forbipasserende. Jeg har enda ikke snakket med de som har funnet meg eller tilbudt meg hjelp, men har hørt fra andre at jeg var ved bevissthet og klarte å si at jeg hadde vondt. De som har funnet meg har sett alvoret i situasjonen og må ha varslet ambulanse samt min arbeidsgiver ganske umiddelbart. Også helsepersonellet må ha innsett alvoret da de kom raskt til stedet, og bestemte seg å frakte meg til Tromsø i helikopter. Jeg ble operert ganske umiddelbart og holdt under overvåkning på intensivavdelingen utover dagen. Det er helt umulig å ikke være takknemlig for akutthjelpen jeg har fått fra det lokale helsepersonellet, luftambulansetjenesten og dyktige helsearbeidere både på veien til og på UNN i Tromsø. De ér grunnet for at jeg er godt på vei å bli den samme gode? De fikk bekreftelse at jeg i hvert fall var i livet på kvelden. Jeg har ingen dårlige minner fra da jeg kom ved bevissthet og hun tok meg nok godt imot. Samtalen gikk på engelsk, da jeg er heller dårlig på dansk alltid vært. Jeg våknet med 4 stykk kateter totalt i kroppen, 2 i høyre arm, 1 i venstre, et i høyre fot. I tillegg hang jeg på diverse overvåkningsutstyr. Jeg må fraktes til toalettet i rullestol og klarer ikke noe selv. Jeg spiser ingenting, men henger på baxter så får nok i meg noe næring. Jeg realiserer meg at det er det minste problemet mitt og klarer å minimalisere dette. Stort sett på toalett i rullestol og klarte ikke å gå alene. Det var ikke mulig å sitte oppreist. Hun ble først nektet og bedt å komme tilbake kl 11:00, men fikk lov å ta en titt inn på rommet kl 07:00 etter å virkelig be om det og si at ho kom rett fra Belgia. Jeg blir trillet rundt i rullestol, som gjør meg mer kvalm og miserabel enn jeg allerede var. Jeg hadde til og med litt matlyst! Men det varte ikke lenge … Dette blir nemlig den verste dagen i mitt liv så langt. Det offentlige helsevesenet viser seg fra sin sanne side … Jeg har allerede fått høre at jeg har fått kjøreforbud i 6 uker fremover. De vil i hvert fall se på saken. Det ble igjen spurt om jeg var interessert i flytting til mitt lokalsykehus i Hammerfest. Jeg sa at det for meg ikke hørtes ut som en fornuftig ting å gjøre, da jeg verken kjenner folk der, og ikke ser for meg at jeg kan ha godt av å reise ditt. Jeg antar at dette har med hørselen å gjøre. Jeg blir rullet til teststedet. Det viser seg å gjelde en EEG scan, som jeg ikke aner hva er. Hun vil at jeg skal sitte oppreist under testen, men jeg forteller at jeg ikke klarer å sitte oppreist lengre enn rullestol-turen dit, og må legge meg ned. Det var visst ikke optimalt for testen, men jeg fikk lov å legge meg ned. Dette viste seg å være lurt, da testen skulle vise seg å ta ca. Jeg ble casually fortalt av EEG-damen at jeg ved positiv utfall av testen ville miste førerkortet i i hvert fall ett år uten at hun ønsket å bruke flere ord på det eller hadde mer takt i seg å fortelle det på en mer fornuftig måte … Da jeg spurte når jeg skulle få resultatene, var beskjeden at det skulle ta noen dager dat de måtte analyseres av en lege … SJOKK! Uten sertifikatet mitt stopper livet mitt opp, da jeg bor ut i gokk og er fullstnedig avhengig av å ha sertifikatet til å både komme meg til og fra jobb, og utøve hobbyene mine … Dette vil snu livet mitt på hodet … Selve testen måtte jeg ligge i ro i 20 minutter, og følge kommando fra EEG-damen lukke og åpne øynene mens den pågikk. Jeg kan ikke si at jeg var helt rolig pga. Christoffer var også fortsatt til stedet. Teksten under er skrevet fra Christoffers, en så og si utenforståendes, synsvinkel: Det første som skjedde var at en sykepleier kom inn og spurte etter Stijn når han var på toalettet. Jeg sa han var på do, så hun ventet. Han hørte det kom noen som ville noe, så han prøvde å skynde seg litt. Når han var ferdig ble han fortalt at han snart måtte reise, så han måtte raska på å pakke og kle på seg. Han fikk hjelp av moren, som også var der. Da han var ferdig med det satt han seg i rullestolen og ble fraktet til en annen del av sykehuset hvor han og moren tydeligvis skulle bli hentet av taxien, som skulle kjøre dem til flyplassen. Sykepleieren visste ikke før hun kom dit når taxien skulle komme å hente ham og moren, så først der fikk vi vite at det ennå var et
