Skriv gjerne en tilbakemelding i gjesteboken min og jeg håper dere kanskje vil finne siden interessant og følge den videre? Ingenting hadde gjort meg mer glad.. Jeg er og å treffe på truden8 gmail. Har kjørt livet rett i dass for å si det sånn. Hadde alt en kunne ønske seg i livet,venner jobb,sosialt liv,hobby og nå sitter jeg her dønn alene. Livet mitt minner litt om en film Groundhog Day hvor hver dag er den samme uten forandring. Sitter nå her som 35 år singel ingen venner,jobb eller hobby. Var så heldig at jeg fikk hjerneslag i august men så uheldig at jeg overlevde. Har prøvd å få hjelp gjennom fastlegen men har bare blitt en kaste ball i psykiatrien. Er helt avskåret fra et sosialt liv og føler jeg ikke passer inn noen sted lenger. Det er bare så mye en kan snakke med seg selv om før en begynner å bli gal og etter da kommer kun en tanke i hodet Selvmord. Har blitt sånn at jeg ikke vil treffe folk lenger pga av at jeg ikke har noe nytt og spennende og fortelle om,når jeg får besøk 1-2 ganger i året velger jeg ikke å være så lenge med vedkommende for blir bare til en pinlig stillhet etter 5 min. Håper det neste livet blir bedre.. Ingen andre med ensomhet i livet kan forstå hva det vil si og være ensom takk og farvel anonym , fra Rogaland Jeg tror at vonde ting et menneske opplever i løpet av livet har noe å si på sosial livet. Enten skyver de seg vekk fra flokken eller så mister de kontakten en etter en der folk ikke klarer å sette seg inn i hvordan den ene har det. Det jeg lærte på ungdomskolen var at et enkelt menneske spesielt nordmenn syntes synd i personen og sympati er jo en god ting men vi glemmer fort at selv om ola eller kari som du ikke kjenner så godt men du har fått vite at noen som står de nær har gått bort. DA ER DET VIKTIG å tenke sånn at du strekker til selv om du bare er der. Inviter på kaffi, vi trenger ikke å snakke om det vonde, heller snakke om vhordan det var i ferien eller hva som helst som vil få dem til å smile. Vi nordmenn tenker heller stakkar dem og går videre. Rune Willem , fra Oslo Fra da jeg var liten og langt opp i mine ungdomsår ble jeg mye mobbet og plaget for min hudfarge. Jeg opplevde at barn ikke ville leke med meg da jeg var barn fordi jeg var brun i huden. I mine ungdomsår opplevde jeg å bli utestengt fra det sosiale slik at jeg gikk for meg selv uten å ha noen å snakke med eller gjøre sosiale ting med. Vokst opp uten å ha venner som man kunne ha tillit til å gjøre sosiale ting sammen med. Jeg opplevde å bli spyttet på,slått og sparket samtidig som jeg ble baktalt. Disse opplevelsene plager meg fremdeles den dag i dag. Det har gjort meg veldig usikker,dårlig selvbilde,dystert tankemønstre, gjort det slik at jeg er føler meg fanget av fortiden. Jeg plages med minnene som dukker opp hele tiden. Den dag idag føler jeg at jeg på arbeidsplassen blir baktalt i lite respektive toner. Jeg føler meg utenfor det vanlige arbeidsmiljøet. Har mange eksempler på dette. Når det gjelder det annet kjønn så har jeg veldig lav selvfølelse. Dette skyldes igjen tidligere opplevelser i min ungdomsår. Jeg mener selv at jeg er en lett person å snakke med og forholde seg til. Pga at jeg er for det meste alene så jobber jeg ekstremt mye for å slippe å tenke for mye. Når jeg sitter hjemme uten å være på jobb så kommer de dystre tankene. Jeg sitter ofte å tenker på hva er vitsen med å leve? Nå har jeg kommet i en alder der de fleste på min alder er i ordnede familieforhold. Pga de vansklige og dårlige opplevelsene både tidligere i livet og det jeg nå og da opplever i det voksne live så føler jeg det svært vanskelig å forholde meg til andre mennesker. Bli kjent med andre. Anon , fra Rogaland Eg sitter mykje åleina, eg trives veldig dårlig blant andre og det er få og sjeldne ganger eg virkelig vil vere sosial. Men eg trives med å ver åleina, ja eg føler med ensom og trist til tider men det er ein del av livet. Når eg er komfertabel med å vera åleina føler eg livskvaliteten min har blitt bedre, eg føler med meir utadvendt di få gongene eg er med andre og eg er generelt meir lykkelig. Anonym Det å være ensom kan bety så mangt. Jeg har mange venner og en stor familie rundt meg, og et godt system som skal ta vare på meg. Jeg har ikke rukket å fylle 18 år enda, men livet mitt har inneholdt mye tiltross for det, både negativt men også positivt. Før var jeg utadvendt og uredd. Ingen kunne fortelle meg hvem jeg var eller hva jeg skulle gjøre, jeg gjorde alt som føltes bra der og da. Jeg følte meg sjeldent ensom. Men så kom videregående, og etter det startet er jeg ofte ensom. Det var vendepunktet i livet mitt. Å gå fra kongen på haugen til maur på bakken var ikke lett, jeg kom aldri inn i noen gjeng. Jeg skulle ønske folk så at jeg var ensom, for det er ikke gøy. Jeg er ofte ensom. Det gjør vondt å si det, det er ikke gøy å vite at man er ensom. Selv i store folkemengder, på skolen og i vennegjengen er jeg ensom. Helt alene er jeg ekstra ensom. Det er lett å finne feil ved seg selv, særlig i det samfunnet vi lever i i dag. Jo flere feil man finner ved seg selv, jo lengre vekk trekker man seg. Slik er det for meg, hvert fall. Det er ikke gøy å føle seg ensom, uansett hvor, når eller hvordan. Det er ikke greit, det skal ikke være sånn. Men det finnes en grense på hva ensomhet er, spørsmålet er bare hvor den går. For det er ikke gøy, ikke i det hele tatt. Anonym Hver dag er jeg alene. Jeg flyttet til en by for og komme nærmere kjæresten min, jeg angrer ikke på det. Men jeg angrer på at jeg ikke forberedet meg på hvor ensom jeg kom til å bli. Han har sine ting og drive med så jeg kan ikke henge meg på han hele tiden tiden. Jeg får ikke jobb, jeg har deltatt på kurs, men klin umulig. Hver dag er jeg alene på rommet mitt, jeg bor alene. Jeg gråter mye fordi jeg føler meg helt hjelpesløs. Har flyttet altfor mye rundt, gått på 5 skoler etter at mamma og pappa skilte seg. Nå er det bare meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg har på en måte gitt opp alt. Jeg er liv redd for og bli avvist. Men jeg er også livredd for og være alene.. Så hva skal jeg gjøre da? Jeg er 19 år, avhengi av NAV. Jeg har jo ingen sykdommer, eller diagnoser. Jeg må jo være helt gærn i hue uten og vite hva som er galt med meg. Håper jeg ikke er den eneste jenta på 19 år som har det sånn.. Ingen voksne så meg. Selvsagt kom det noen henvendelser, men jeg hadde så mye angst og så lite selvtillit, at jeg ikke fikk meg til å tro at noen virkelig ville være med meg. Andre henvendelser besto av slag i ansiktet. Jeg trodde det var min feil at det ble sånn. Da jeg var sytten år planla jeg å ta livet mitt. Jeg svelgte 40 tabletter, og var sikker på at det skulle være nok til å dø. Jeg sovnet, men våknet likevel neste dag. Ingen kjente meg, ikke engang mine foreldre. Ingen fikk vite hva som var skjedd. Den gang var det ikkje snakk om krisepsykiatri,og oppfølgning ifra kommune etc... Nei,på den tiden var slektsbåndene annerledes en idag,og ein hadde venner og bekjente rundt seg som ein hadde vokse opp ilag med.. Etterhvert som årene har gått, så er mange av dei personene som virkeleg betydde noko for meg forlengst fått en grav,og en konsekvens av dette er ensomhetsfølelse,og eit savn... Men,ein må samtidig tenke på at livet skal gå videre uten desse menneskene rundt seg.. Dei fleste personene eg hadde rundt meg tidligere tider hadde utvilsamt ein heilt annen livstil en ein ser iblandt folk flest idag.. Vi har utvilsamt fått det adskillig bedre matrielt, og økonomisk,men blitt fattigere på andre måter.. Å gå utpå en resturant etc. Dei aller fleste har vel noen intrs. Med andre ord: Ein må oppsøke steder der ein veit ein kan møte likesinnede,og ein kan gjere noko ilag med... Men, ein må også regne med å yte litt sjølv... OVERGRIPERE Dem jober og står samen på tvers av yrker og sosiale arenaer ,Har dem brukt deg en gang og ike blitt avslørt Fortseter dem og underveis blir dem bare fler og Dem og så begynner ten totale makt misbruken som er ganske så masiv ,Dene gruppen alene koster samfunnet mer en alkohol narkotika og Uføre tilsaman på statsbudsjettet ,Og da er det ike tatt med sumer som dem og systematisk Tapper sine arbeidsgivere for ,Og klienter ,Dete er va jeg Kaler ORGANISERT Kriminalitet ,Som bør settes på dagsorden Og opret ett register Alerede på barne skolen og undomsjolen Tegnene på overgripere PSYKOPAter som blir makt misbrukere Og mishandlere begynner alerde på skole alder og er dem som omtales som MOBERERE. Jeg har alltid hatt en familie som står meg nær, masse venner og fine kollegaer. Det startet med utbrenthet. Jeg hadde brent lyset i begge ender i mange år og så klarte jeg ikke komme meg ut av sengen på 3 måneder etter en operasjon. Jeg var så sliten at jeg ville spy om jeg bare gikk på badet. Jeg ville lukke verden ute, ville ikke at de skulle se meg sånn. Men hvis du står i det så kan det jo ramme alle. Men jeg var jo ikke den eneste ansatte under henne. Min øverste leder gjorde det som var mulig for å skvise meg ut. Jeg var bare et problem. Trakk dyna over hodet. Vurderte å bare gjøre slutt på alt. Til slutt var jeg alene. Og følelsen spiste meg opp. Jeg ga det et realt forsøk, i ett sinne jeg ikke har opplevd siden. Jeg forsøkte å kutte pulsåren. Jeg klarte ikke gå inn i et rom uten at jeg var overbevist om at de snakket om meg, lurte hva som var så galt at jeg ikke kunne jobbe, at alle følte at jeg kom med bagasje. Jeg fant ut at jeg måtte snu det selv. Begynte å jobbe igjen, skiftet stilling til en annen en, med en annen sjef takk Gud , kjempet kampene jeg måtte for min rettferd fordi jeg visste at jeg fortjente det. Ingen så arrene på håndleddet. Men så sliten at det eneste jeg klarer er det. Fordømmelsen av være sykemeldt er verre. Resten av tiden går på å lappe sammen bitene av det som er igjen, satse på at jeg ikke har magesår og sove. Jeg orker snart ikke mer. Jeg trekker dyna over hodet i kveld også, vel vitende om at jeg har skrevet dette... Anonym32 , fra Hedmark Ensom er et ganske stort ord. Da må man prøve å dekke over evt uvitenhet, for å prøve å bidra til en viss kommunikasjon. Har ofte spurt meg sjøl, om folk syns jeg er dum. Er jo nesten så det lyser uvitenhet av meg til tider. Noen av gutta på u. Da var jeg ensom. Hadde epilepsi anfall en sommerferie, å det kom ei dame fra en organisasjon, for å opplyse klassa mi om anfallet, å at jeg hadde fått krampeanfall. Fikk hele klassa sin oppmerksomhet. Da følte jeg meg klein å ensom Har familie i nærheten, takk å pris, å kompiser som jeg henger med. Men blir ikke det samme, da jeg ikke mingler på fest som andre. Du skaper din egen ensomhet. Det er ditt eget ansvar å endre din væremåte hvis du er ensom. Ett VG-forum vil ikke endre dette på noe vis. Ta grep om livet ditt. Mørket knytter seg rundt fortapte sjeler som ensomhet. Det er viktig å holde kontakt med utenomverdenen uansett hva for å opprettholde den livsviktige sosiale kontakten. Om du gir slipp på kontakten, er det ditt tap. Du skaper ditt sosiale liv selv, ikke familien din eller samfunnet sitt ansvar. Så finn deg selv, ta deg sammen og reis deg opp. Anonym , fra Oppland Ja,einsomhet ja,ja kå æ egentle dæ tru. Æ det sånn at ein sitt dag ut å dag inn,heilt einslin utta no form for komunikasjon mæ innbyggeran? Ja,for dæ veit e kant æ,både e å dyran mine...... E æ da så uhældig å værra innflytter her i dein fine bygda Lesja,men kå æ så fint hær da tru? For det funka innmari dårle å prøve å tå kontakt mæ folket her,da tæ e hellan kontakt mæ dyran,ell fær ein tur innpå Dovrefjell å snakke mæ mosen,stein,blomstrein ell trærn........ Å Snøhetta,ja der æ det jaggu me fint nå på denna årstia her,moskusen ser ein så vidt ti au........ Stopp all sosiale medier i et år så hadde plutselig alt endret seg.... Knut B , fra Akershus Har alltid vært ensom, hadde ikke venner på banehagen, bareskolen, ungdomsskolen eller i videgående skole. Jeg ble mobbet fra jeg gikk i barngehagen til ungdomsskolen. Ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var barn. Mye på grunn av dette så har jeg utviklet unnvikende personlighetsforstyrrelse. Har problemer med å stole på folk. Har også problemer med å komme i kontakt med folk. Jeg har ennå ikke hatt en kjæreste. Føler ikke at jeg passer inn, det har jeg heller aldri gjort. Er 100% ufør, sitter bare hjemme, har faktisk ingen å være sammen med. Tilbudet i min kommune er heller dårlig. De har egenlig et tilbud, men der er det fullt. Så da blir det jo som sagt å bli sittende hjemme. Får dessverre ikke lov til å ha hund der jeg bor, hadde jeg hatt hund, så hadde jeg kommet meg ut, i det minste. Skulle ønske at jeg kunne treffe noen, som kan være min venn... Anonym takk , fra Hordaland Vokste opp i en liten kommune med en liten klasse og få mennesker rundt. Ble mobbet ifra første skoleår til eg var 16. Da forsvant eg vekk til et annen skole og fikk delvis fred men var fortsatt ganske ensom. Fikk den harde realiteten når året sluttet og ingen ville holde kontakten med meg uansett om eg prøvde i flere måneder. Å være den eneste som faktisk prøver å holde kontakten er frustrerende og deprimerende. Siden da har det vært det samme. Folk inviterer meg aldri ut, og de forventer at eg skal vite om de vil ha meg med ut eller ei. Etter 14+ år å være aleine forventer de at eg skal greie å invitere meg selv ut med de. No sitter eg aleine i leiligheten min, dag ut dag inn, uten noe jobb, og ingen venner som eg kan være med. Har kun skjedd 5 ganger max siden eg var 16. Det eg sitter igjen med er depresjon. Jeg var den eneste av min vennegjeng som ikke dro ut i verden å studerte.. Jeg har i tilegg slitt veldig i perioder med angst,noe som etterhvert tok mer og mer plass og jeg ble mer og mer stengt inne. Jeg har alltid vært en veldig sosial og åpen person som elsker liv rundt meg, og. Som ble arrangert når jeg gikk hjemme med minsten. Men den gangen var alle veldig mye eldre enn meg, og det ble bare småprat om barn den ene gangen i uka vi traff hverandre. Heldigvis traff jeg hun som i dag er min beste venn og nabo, uten henne vet jeg ikke hva jeg skulle gjort! Det er så deilig å bli godtatt som man er, for ingen er perfekte!! Jeg vet hvordan det er å føle seg ensom, også med tankene! Jeg vil egentlig bare sende alle ensomme der ute en klem!
