Jeg er glad i mannen min, men jeg elsker han ikke lenger. Når han tar på meg vil jeg helst bare skyve hånden hans bort fordi det kjennes direkte ubehagelig. Hadde det ikke vært for at vi har to små barn sammen så tenker jeg at jeg mest sannsynlig hadde forlatt han. Så til spørsmålene: 1. Å gå fra mannen min? Er det rett overfor mannen min å ikke si noe om hva jeg føler? I håp om at det ordner seg til slutt? Du skriver at dere har to små barn sammen. Jeg går ut fra at du er i jobb, eller under utdanning? Videre er du glad i mannen din, men du orker altså ikke at han tar på deg. Og det skjønner jeg veldig godt, da det er slitsomt å ha to små barn som hele tiden krever nærhet, stell, trøst og omsorg i tillegg til alle de øvrige krav en hektisk hverdag fører med seg. Da kan det ofte bli slik at man gir barna alt man har av overskudd, så når mannen kommer og også vil ha kos og nærhet så blir det for mye. Kroppen din har fått nok og vil ha fred. Du har gått tom. Løsningen vil forhåpentligvis ikke være skillsmisse. Iallefall ikke så lenge du er glad i mannen din, og dere kan ha det godt sammen, selv om du ikke ser det så klart nå. Jeg tror nok du fortsatt elsker ham, iallefall er du glad i ham. Og bare det er ingen liten ting. Derfor bør du tenke igjennom om dere har den arbeidsfordelingen dere bør ha, eller som du trenger? Eller om dere kanskje burde investere i en vaskehjelp? Har dere nok avlastning med barna? Du bør muligens også ta en legesjekk, du kan være blodfattig eller noe. Eller du kan være deprimert. Mange blir deprimerte etter en fødsel, og denne depresjonen kan bli sittende i flere år. I såfall trenger du behandling. Uansett hva du kommer fram til, så kommer du ikke unna at du må ta opp disse tingene med mannen din. Fortell ham hvordan du føler det - dog uten å såre ham. Spør ham hva han mener er den beste løsningen for dere? Prøv å samtal om disse ømtålelige tingene uten å anklage hverandre eller å krangle. Tenk på at ungene tross alt blir større og mer selvhjulpne for hvert år som går. Jeg håper dere finner ut av dette, og trenger dere hjelp så er familievernkontoret der for å hjelpe dere. Når han tar på meg vil jeg helst bare skyve hånden hans bort fordi det kjennes direkte ubehagelig. Hadde det ikke vært for at vi har to små barn sammen så tenker jeg at jeg mest sannsynlig hadde forlatt han. Så til spørsmålene: 1. Å gå fra mannen min? Er det rett overfor mannen min å ikke si noe om hva jeg føler? I håp om at det ordner seg til slutt? Du har jo allerede vært utro... Skrev du i en annen tråd. Sier seg selv at du ikke elsker mannen din lengere.. Jeg synes mannen din fortjener så mye bedre. Barna synes det er vansklig at foreldere skilles.. Ok, greit at du nå tenker over hva du vil. Jeg vil likevel råde deg til å ta vare på det forholdet du har, om du kan klare å blåse litt liv i det. Tenk på ungene dere har sammen, prøv det du kan å holde familien samlet. Men uansett hva du tenker og velger, la helst ikke mannen din få vite at du har vært utro, ikke om det på noen måte kan holdes skjult. Du trenger ikke å såre ham mer enn nødvendig om du velger å gå. Så du har alltså et forhold gående på si? Ja, du har lov å gå fra mannen din og splitte familien din 2. Nei, det er ikke rett overfor mannen din å ikke si noe om hva du føler.... Nei, du står ikke i fare for å utslette deg selv på noen måte hvis du bestemmer deg for å bli i familien. Først å fremst må du granske dem grundig. Er det forelskelse eller ekte kjærlighet du føler for din elsker? Elsker du ikke barnas far lengre, eller er det tristesse og manglende kommunikasjon som gjør at du ikke tror du gjør det? Vil din elsker elske dine barn slik barnas far gjør.... Ville du elske noen andres barn slik? Hvordan vite om det er kjærlighet eller bare forelskelse og spenning, når ingen hverdager deles er tross alt langt flere hverdager i et liv enn det er helger , og spenningen vedlikeholdes gjennom hemmelighetskremmeri, sniking og skjulte treff? Hvordan visste du at det var kjærlighet når du valgte dine barns far....? Gjennom å treffes kanskje... Slik blir hverdagen god og grei for alle parter - også barna. Men bonusen er at innimellom så blusser denne forelskelsen opp og krydrer forholdet... Jeg vet at han er forelsket i meg, men at han velger å holde seg til sin egen familie. Det var i grunnen det svaret jeg visste ville komme. Og, skal jeg være helt ærlig med meg selv, så var det egentlig det jeg også ønsket. Jeg VIL jo ikke gi opp familien min og de rammene som skaper trygghet for mine barn. Nå gjelder det å finne mot til å fortelle min mann om mine tvil. Forholdet til han andre holder utenfor så langt det lar seg gjøre. Jeg trenger ikke å gjøre det vondere for mannen min... Nei, du vil altså ikke gi opp familie og mann og alt det der. Men da skjønner jeg ikke helt hva slags følerier du skal bekjenne overfor mannen din? Det hender det er ei tid for å tie stille, og det spørs om du er inne i ei slik tid nå. Ro ned deg selv, bli enig med deg selv om hvor godt du har det, og se fremover. Så kan du, etter å ha latt det gå ei tid, ta en samtale med din mann. Mulig det da vil bli en helt anderledes samtale enn det ville blitt om du tar den samtalen nå. Nå, med all den tvil du er fyllt med, kan resultere i at mannen din blir såpass såret at han ikke vil eller kan leve med deg. Du kan med andre ord risikere en kjempekrangel og at han forlater deg. Vent heller og tenk deg godt om. Da kan det hende at du kommer til å åpne for en samtale der alle de gode følelsene dine for ham ligger i bånn. En slik samtale kan føre til at dere får det enda bedre. Men nå, nå er det ei tid for deg å tie stille med hva du mener og tror du føler. Hold dette for deg selv, mannen din fortjener ikke å høre noe så vondt. Ja du har lov. Om du ikke elsker mannen din lenger så er det ikke noe som skal tvinge deg til å bo sammen med han. Det som er best er om du heller forteller at du ikke er lykkelig, men at du ønsker å bo i nærheten eller sånn at barna kan vokse opp med både en far og en mor i nærheten. Det er bedre for dere begge om du bryter nå eller aldri, jo lengere du venter jo værre kommer det til å bli. Kjenner noen som valgte å bo sammen, de var ikke lykkelige, å når barna var blitt voksene så gikk de fra hverandre. Ble sykt mye styr med advokater og alt mulig, skilsmisse og ja, mye slit for begge parter. Forstår at du er glad i mannen, men hvis behovet er å elske så er det dette behovet som vil ligge til grunn som preferanse for alt. Tror forøvrig ikke det er bra for barn å vokse opp med foreldre som ikke viser sin kjærlighet til hverandre. For en stor egoist du er! Skal du velge hvilken vei du skal ta?.... Tenk hvis mannen din har en rålekker dame på si?.... Hadde du følt deg i denne posisjonen da? Hva tror du barna dine hadde sagt.... Det høres ut som om du bør legge kortene på bordet og pakke snippesekken - og slå det sammen med din elsker. Håper virkelg du har så pass respekt for barna og faren til barna - at de slipper å flytte og at han får omsorgen. Du skriver at du ikke elsker mannen din - og det håper jeg ikke du gjør - når du kan være utro mot han. Hvis det blir brudd og du flytter ut og fortsetter med din flamme så må du aldri glemme at dette var ditt valg. Det betyr at kanskje før du vet ordet av det - så har møtt kjærligheten på nytt... Du elsker ikke han, sier du. Du behandler både deg selv, mannen din og barna dine uten respekt slik du driver nå. Rett deg opp i ryggen, vær voksen, legg kortene på bordet. Vær ydmyk for hva du har utsatt dem som er glad i deg for. Lytt, vær tålmodig - og for all del, slutt å lyve! Innlegg er ikke skrevet på norsk, svensk, dansk eller engelsk. Inneholder reklame, forsøk på å selge produkter, verving til organisasjoner eller lignende. Innlegget sprer bevisst usannheter eller på annen måte oppfattes som upassende.
