Vi følger Lydia i hendes arbejde som dyrlæge, i opgaverne der følger de skiftende årstider og landlivets rutiner. I oktober var der noget vemodigt at spore allerede ved morgenens lette brise, men til custodes for dette hændte det ofte, især om aftenen, at Lydia sad ude på den lille altan og bladrede i gamle opslagsværker, eller skrev i notesbogen, en slags dyrlægejournal, som egentlig bare var et simpelt, lyseblåt stilehæfte uden linjer. Norske Rune Christiansen demonstrerer vellykket, hvor meget der kan fortælles uden sproglig gestikuleren. Nina Erneman er vokset op som enebarn på en lille gård nord for Jämtland. Lydia er enebarn, og foreldrene hadde en slags avstand seg i mellom, selv om de også hadde en fortrolighet seg i mellom. Kærester havde hun knap tid til, kun en flygtig affære nu og da, og ensomheden i lydia ernemans liv kunne gå dage mellem hver si hun var ude med venner. Jeg har ikke mindst nydt kapitlernes overskrifter, hvoraf nogle er lange, nogle er korte og nogle meget lyriske. For konversasjonens skyld sa hun at det nok var noe vakkert oppe ved kraftverket, hun ville kanskje ta en skitur dit en dagene. Lydia så på moren og sagde at hun nok skulle solo på sig selv, men da svarede faren, Johan, at det var moren da klar over, hende der havde været omgivet af heste fra før hun lærte at gå. Rune Christiansen debuterede som digter i 1986.
Jeg har lest ferdig en aldeles nydelig bok i dag. Rune Christiansen for denne romanen. Jeg har lest så mye bra om denne romanen at jeg bare måte skaffe meg boka å få lest den før fristen for nominering til Bokbloggerprisen går ut. Jeg startet på den i går kveld og greide omtrent ikke å legge den fra meg. Det er sjelden jeg får det suget tvert når jeg starter å lese en bok, at jeg bare må lese videre. Men trøttheten tok overhånd i totiden i natt, så jeg leste resten i dag. Det er sent nå også, og siden jeg skal tidlig opp i morgen søndag, for å kjøre min sønn til toget, skal jeg bare skrive et raskt innlegg. Det er viktig for meg å skrive noe uansett, fordi boka er så bra, og fordi jeg vil dere skal vite det, slik at dere også kanskje får lyst å lese boka. Hvis dere føler den er noe for dere. Handlingsmessig er den ikke så spesiell. Det er ikke de store faktene, de store begivenhetene og dramaene som gjør denne boka til det den er. Selv om livets dramaer, fødsler og død også hører hjemme her. Lydia Erneman lever et rolig liv som veterinær i ei bygd i Norge, etter å ha flyttet fra foreldrene sin og en jobb i Sverige. Hun har ikke den nære tette kontakten med sine foreldre, ei heller med andre, men likevel opptar de henne, selv om hun trives godt med seg selv og sitt rolige liv. Arbeidet betyr mye for henne, og hun rykker ut til folk i bygda når et dyr er skadet eller sykt uansett når det måtte være. Hun er ærekjær og flink i jobben sin. Hun savner egentlig ikke noen mann heller, men har da hatt noen affærer nå og da, og barn er heller ikke noe stort behov, selv om hun funderer på om det er viktig for henne, som hun tenker på så mye og mangt. Lydia er et svært sensitivt menneske, og dette beskriver Christiansen så godt, hvordan hun føler, tenker, tar inn omgivelsenes følelser, naturen skjønnhet, de små detaljene i samtaler, blikk, luften, årstidene, hennes sterke intuisjon som faktisk redder liv. Det er mye spesielt med Lydia. Forholdet til foreldrene er også spesielt, og faren er nok en hard nøtt som hun helt aldri kommer helt inn på. Dette er ingen trist bok, ingen trist ensomhet som sådan som skildres. Det handler mer om en selvvalgt ensomhet kanskje, eller den ensomheten man også kan føle selv om man er sammen med andre, den iboende ensomheten som finnes. Hvis jeg skal begi meg ut på en tolkning, kan det handle om en skapt ensomhet, på grunn av avstand mellom henne og foreldrene, og forholdet hennes foreldre seg i mellom slik det skildres, og som Lydia tenker en del på. Lydia er enebarn, og foreldrene hadde en slags avstand seg i mellom, selv om de også hadde en fortrolighet seg i mellom. Det er mest en var og lavmælt roman, en finstillt, så nydelig å lese, en lesenytelse fra første til siste side, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Det må da bare være fordi forfatteren er en kunstner som kan skrive så fint, så vakkert, så ekte om et ganske vanlig menneske sitt liv. Boka minnet meg faktisk litt om Stoner av John Williams, ikke at Stoner og Lydia er like, men det er heller måten romanen skrives på, at det handler om livet, hverdagen, som beskrives med det sugende drivet og ordvalget, setningene som males, historien som tegnes, de poetiske skissene, kapitlene med så fine overskrifter, alt det daglige som skildres så vakkert. Og så er det noe gammelmodig over språket, og det liker jeg faktisk, selv om jeg synes det er litt pussig at en forfatter som er yngre enn meg skriver på en slik måte. Jeg har ikke lest noe av Christiansen før, så jeg vet ikke om hans vanligvis skriver slik, eller om det er noe som preger spesielt denne romanen. Tilbake i bilen takket hun Eivor for tålmodigheten. Hun grublet over hvordan hun kunne lokke ut av den fremmede kvinnen hva som feilte moren. For konversasjonens skyld sa hun at det nok var noe vakkert oppe ved kraftverket, hun ville kanskje ta en skitur dit en dagene. Andre som har blogget om boka: , , , Og ellers finnes det en drøss med gode anmeldelser, og. Da vil jeg ønske dere alle et riktig godt nytt år! Ønsker du å lese smakebiter fra andre på årest første søndag, ta gjerne en titt inn i bloggen til. Uavhengig bokblogger og reiseblogger,freelanceskribent og hobbyfotograf. Blogging er min hobby. Jeg har ingen bindinger til forlag. Det hender jeg mottar anmeldereksemplarer, og da opplyser jeg om det. Eventulle linkinger til forlagspresentasjoner av bøker, andre bloggere og anmeldelser har jeg valgt selv å gjøre, for å vise veien til mer informasjon om bok og forfatter. Jeg er også fjellvandrer og reiseglad. Jeg er utdannet klinisk sosionom og lærer i helse- og sosialfag, med mer. Har arbeidet innenfor sosialt arbeid, psykiatri, og som lærer i videregående skole siden 1987. Før det jobbet jeg en del som servitør og mye annet rart. Har medialinje fra folkehøgskole og diverse skrive- og fotokurs i tillegg.
